AVANSERT SØK
Kapittel 21
ALMAS BOK, kapittel 22
Kapittel 23

|   Innledning | Mormonsbok.com | Jesu-Kristi-Kirke.no | SisteDagersHellige.no | Kristus.no |

Aaron underviser Lamonis far om skapelsen, Adams fall og forløsningsplanen gjennom Kristus - Kongen og hele hans hus blir omvendt - Forklaring på hvordan landet var delt mellom nephittene og lamanittene. Ca. 90-77 f. Kr. (35 vers)


1.   MENS Ammon stadig underviste Lamonis folk, vil vi vende tilbake til beretningen om Aaron og hans medbrødre, for etter at han hadde forlatt Middonis land, ble han ledet av Ånden til Nephis land, ja, til kongens hus, til ham som var konge over hele landet unntatt over Ismaels land, og han var Lamonis far.

2.   Og det skjedde at han gikk inn til ham i kongens slott sammen med sine medbrødre og bøyde seg for kongen og sa til ham: Se, O konge, vi er Ammons medbrødre som du har fridd ut av fengslet.

3.   Og nå, O konge, hvis du vil spare våre liv, vil vi være dine tjenere. Og kongen sa til dem: Stå opp, for jeg vil skjenke dere livet, og jeg vil ikke la dere være mine tjenere, men jeg forlanger at dere skal undervise meg, for jeg har vært litt urolig til sinns på grunn av din bror Ammons edelmodighet og store ord, og jeg ønsker å vite hvorfor han ikke kom hit opp fra Middoni sammen med deg.

4.   Og Aaron sa til kongen: Se, Herrens Ånd har ledet ham en annen vei, han har dratt til lsmaels land for å undervise Lamonis folk.

5.   Da sa kongen til dem: Hva betyr det dere har sagt om Herrens Ånd? Se, dette er det som gjør meg urolig.

6.   Og videre, hva betyr det Ammon sa: Hvis dere vil omvende dere, skal dere bli frelst, og hvis dere ikke vil omvende dere, skal dere bli vist bort på den siste dag?

7.   Og Aaron svarte ham og sa til ham: Tror du at det finnes en Gud? Og kongen sa: Jeg vet at amalekittene sier at det finnes en Gud, og jeg har latt dem få bygge helligdommer slik at de kan komme sammen for å tilbe ham. Og hvis du nå sier at det finnes en Gud, se, da vil jeg tro.

8.   Og nå, da Aaron hørte dette, begynte han å fryde seg i sitt hjerte, og han sa: Se, like sikkert som du lever, O konge, så finnes det en Gud.

9.   Og kongen sa: Er Gud Den Store Ånd som førte våre fedre ut av Jerusalems land?

10.   Og Aaron sa til ham: Ja, han er denne Store Ånd, og han skapte alle ting, både i himmelen og på jorden. Tror du dette?

11.   Og han sa: Ja, jeg tror at Den Store Ånd skapte alle ting, og jeg ønsker at du skal fortelle meg om alle disse ting, og jeg vil tro dine ord.

12.   Og det skjedde at da Aaron forsto at kongen ville tro hans urd, begynte han fra Adams skapelse idet han leste Skriftene for kongen hvordan Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, og at Gud ga ham befalinger, og at mennesket hadde falt på grunn av overtredelse.

13.   Og Aaron utla Skriftene for ham fra Adams skapelse, forklarte menneskets fall tydelig for ham, og deres kjødelige tilstand og også forløsningsplanen som var beredt fra verdens grunnvoll ble lagt, gjennom Kristus, for alle som ville tro på hans navn.

14.   Og fordi mennesket hadde falt, kunne de ikke selv gjøre seg fortjent til noe, men Kristi lidelse og død soner for deres synder gjennom tro og omvendelse og så videre, og at han bryter dødens bånd så graven ikke skal ha noen seier og at dødens brodd skulle bli oppslukt i herlighetens håp. Og Aaron forklarte alle disse ting for kongen.

15.   Og det skjedde at etter at Aaron hadde forklart disse ting for ham, sa kongen: Hva skal jeg gjøre så jeg kan få dette evige liv som du har talt om? Ja, hva skal jeg gjøre så jeg kan bli født av Gud og få denne ugudelige ånd revet ut av mitt bryst og motta hans Ånd, så jeg kan bli fylt med glede så jeg ikke blir forkastet på den siste dag? Se, sa han, jeg vil gi alt jeg eier, ja, jeg vil gi fra meg mitt rike så jeg kan få del i denne store glede.

16.   Men Aaron sa til ham: Hvis du ønsker dette, hvis du vil bøye deg ned for Gud, ja, hvis du vil omvende deg fra alle dine synder og vil bøye deg ned for Gud og påkalle hans navn i tro, og ha tro på at du skal få, da skal du få det håp som du ønsker.

17.   Og det skjedde at da Aaron hadde sagt disse ord, falt kongen ned på sine knær for Herren, ja, han la seg ned på jorden, ropte høyt og sa:

18.   O Gud, Aaron har fortalt meg at det finnes en Gud, og hvis det finnes en Gud og hvis du er Gud vil du gi deg til kjenne for meg, og jeg vil forsake alle mine synder for å kjenne deg, så jeg kan bli oppreist fra de døde og bli frelst på den siste dag. Og da kongen hadde sagt disse ord, falt han om som om han var død.

19.   Og det skjedde at hans tjenere løp og fortalte dronningen alt som hadde hendt kongen. Og hun kom inn til kongen, og da hun så ham ligge som om han var død, og også at Aaron og hans medbrødre sto som om de hadde forårsaket hans fall, ble hun sint på dem og befalte at hennes tjenere, eller kongens tjenere, skulle gripe dem og slå dem ihjel.

20.   Nå hadde tjenerne sett hva årsaken var til at kongen falt om, derfor våget de ikke å legge hånd på Aaron og hans medbrødre, og de bønnfalt dronningen og sa: Hvorfor befaler du oss å slå disse menn ihjel når en av dem i virkeligheten er mektigere enn oss alle? Derfor kommer vi til å falle for dem.

21.   Men da dronningen så tjenernes redsel, begynte hun også å frykte svært meget for at noe ondt skulle ramme henne. Og hun befalte sine tjenere at de skulle gå og sammenkalle folket så de kunne slå Aaron og hans medbrødre ihjel.

22.   Men da nå Aaron forsto hva dronningen bestemte seg for, og han også visste hvor hårdhjertet folket var, ble han redd for at en folkemengde skulle komme sammen, og at det ville bli stor strid og uro blant dem. Derfor rakte han ut sin hånd og reiste kongen opp fra jorden og sa til ham: Stå! Og han sto på sine ben og fikk sin styrke tilbake.

23.   Nå ble dette gjort i nærvær av dronningen og mange av tjenerne. Og da de så det, ble de storlig forundret og begynte å bli redde. Og kongen sto frem og begynte å tale til dem. Og han talte slik til dem at hele hans hus ble omvendt til Herren.

24.   Nå hadde en stor folkemengde kommet sammen på dronningens befaling, og det begynte å bli mye knurring blant dem på grunn av Aaron og hans medbrødre.

25.   Men kongen gikk frem og betjente dem. Og de ble fredelig stemt overfor Aaron og dem som var med ham.

26.   Og det skjedde at da kongen så at folket var blitt fredelig stemt, ba han Aaron og hans medbrødre at de skulle stå frem midt i forsamlingen og at de skulle forkynne ordet til dem.

27.   Og det skjedde at kongen sendte ut en kunngjøring over hele landet blant hele folket som var i hele hans land, som var i hele området omkring som strakte seg fra havet i øst til havet i vest, og som var adskilt fra Zarahemlas land av en smal stripe villmark, som strakte seg fra havet i øst til havet i vest, og langs havets bredd og villmarkens grenser som lå i nord ved Zarahemlas land, gjennom Mantis grenser ved elven Sidons utspring. Og elven Sidon rant fra øst mot vest. Og slik var lamanittene adskilt fra nephittene.

28.   Nå oppholdt den mest dovne del av lamanittene seg i villmarken og bodde i telt. Og de var spredt gjennom villmarken mot vest i Nephis land, ja, og også vest for Zarahemlas land, som grenset ut mot havet, og mot vest i Nephis land på det sted som var deres fedres første arv, og slik dannet de et belte ut mot havet.

29.   Og det var også mange lamanitter ut mot havet i øst, for dit hadde nephittene drevet dem. Og derfor var nephittene nesten omringet av lamanittene. Likevel hadde nephittene slått seg ned i alle de nordlige deler av landet som grenset til villmarken ved elven Sidons utspring - fra øst til vest og rundt omkring mot villmarken og mot nord - helt til de kom til det land som de kalte Overflod.

30.   Og det grenset til det land som de kalte Ødemark, da det lå så langt mot nord at det gikk over i det land som hadde vært befolket og var blitt ødelagt. Deres ben har vi omtalt tidligere, og landet ble oppdaget av Zarahemlas folk, da det var på dette sted de først gikk i land.

31.   Og derfra kom de opp og inn i villmarken i syd. Landet i nord ble derfor kalt Ødemark, og landet i syd ble kalt Overflod, for det var denne villmark som var full av alle slags ville dyr, noen av dem hadde kommet fra landet i nord for å finne mat.

32.   Nå var det bare en strekning på en og en halv dagsreise for en nephitt, langs grensen mellom landene Overflod og Ødemark, fra havet i øst til havet i vest, og derfor var Nephis land og Zarahemlas land nesten omgitt av vann, for det var bare en smal landstripe mellom landet i nord og landet i syd.

33.   Og det skjedde at nephittene hadde bosatt seg i landet Overflod, fra havet i øst til havet i vest, og slik hadde nephittene i sin visdom, med sine vakter og sine hærstyrker, stengt lamanittene inne i syd så de ikke lenger skulle slå seg ned i nord, så de ikke kunne oversvømme landet i nord.

34.   Derfor kunne ikke lamanittene slå seg ned andre steder enn i Nephis land og i villmarken omkring. Nå var dette klokt av nephittene, for siden lamanittene var deres fiender, ville de ikke finne seg i å bli plaget av dem fra alle kanter, og dessuten ville de ha et land hvor de kunne søke tilflukt alt etter sine ønsker.

35.   Og etter at jeg nå har sagt dette, vender jeg igjen tilbake til beretningen om Ammon og Aaron, Omner og Himni og deres medbrødre.


 
Kapittel 21
ALMAS BOK, kapittel 22
Kapittel 23

| Tilbake |



Programvare og design © ABC-nett / F. H. Røed 2001-2004. Scanning / OCR: T. Norman.
Mormons Bok, norsk 2002-oversettelse, © Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige