AVANSERT SØK
Kapittel 16
1. NEPHIS BOK, kapittel 17
Kapittel 18

|   Innledning | Mormonsbok.com | Jesu-Kristi-Kirke.no | SisteDagersHellige.no | Kristus.no |

Nephi blir befalt å bygge et skip - Hans brødre går imot ham - Han formaner dem ved å fortelle historien om hvordan Gud behandlet Israel - Nephi fylles med Guds kraft Hans brødre forbys å røre ved ham for at de ikke skal visne som tørt siv. Ca. 592-591 f. Kr. (55 vers)


1.   Og det skjedde at vi fortsatte vår r reise i villmarken, og fra den tid av reiste vi nesten østover. Og vi led meget på reisen i villmarken og våre kvinner fødte barn i villmarken.

2.   Og så store var de velsignelser Herren ga oss, at selv om vi levde de av rått kjøtt i villmarken, hadde våre kvinner rikelig med die til sine barn og var sterke, ja, som menn, og de begynte å utholde reisen uten å klage.

3.   Og således ser vi at Guds befalinger må oppfylles. Og hvis menneskenes barn holder Guds bud, nærer og styrker han dem og tilveiebringer midler så de kan utføre det han har befalt dem. Derfor skaffet han oss det vi trengte mens vi oppholdt oss i villmarken.

4.   Og vi oppholdt oss i villmarken i mange år, ja, i hele åtte år.

5.   Og vi kom til landet som vi kalte Overflod fordi det var så mye frukt og vill honning der, og alt dette var forberedt av Herren så vi ikke skulle omkomme. Og vi så havet som vi kalte Irreantum, som betyr mange vann.

6.   Og det skjedde at vi slo våre telt på stranden, og selv om vi hadde lidd mye og gjennomgått mange vanskeligheter - ja, så mange at vi ikke kan skrive om dem alle - frydet vi oss svart meget da vi kom frem til havet, og vi kalte stedet Overflod fordi det var så mye frukt der.

7.   Og det skjedde at da jeg, Nephi, hadde vært i landet Overflod i mange dager, kom Herrens røst til meg og sa: Stå opp og gå opp i fjellet. Og det skjedde at jeg sto opp, gikk opp i fjellet og anropte Herren.

8.   Og det skjedde at Herren talte til meg og sa: Du skal bygge et skip på den måten som jeg skal vise deg, så jeg kan føre ditt folk over disse vann.

9.   Og jeg sa: Herre, hvor skal jeg gå for å finne malm jeg kan smelte, så jeg kan lage verktøy til å bygge skipet på den måten som du har vist meg?

10.   Og det skjedde at Herren fortalte meg hvor jeg skulle gå for å finne malm så jeg kunne lage verktøy.

11.   Og det skjedde at jeg, Nephi, laget en belg av dyreskinn til å blåse på ilden med, og da jeg hadde laget en belg til å blåse på ilden med, slo jeg to stener mot hverandre så jeg kunne lage ild.

12.   For hittil hadde ikke Herren tillatt oss å gjøre opp mye ild mens vi reiste i villmarken, for han sa: Jeg vil la deres mat bli velsmakende så dere ikke behover å koke den.

13.   Og jeg vil også være deres lys i villmarken, og hvis dere holder mine bud, vil jeg berede veien for dere. Hvis dere derfor holder mine bud, skal dere bli ledet til det lovede land, og dere skal vite at dere blir ledet av meg.

14.   Ja, Herren sa også: Etter at dere er kommet til det lovede land, skal dere vite at jeg, Herren, er Gud, og at jeg, Herren, reddet dere fra å bli utryddet, ja, at jeg førte dere ut av Jerusalems land.

15.   Derfor anstrengte jeg, Nephi, meg for å holde Herrens bud og ba mine brødre innstendig om å være trofaste og flittige.

16.   Og det skjedde at jeg laget verktøy av malmen som jeg smeltet ut av fjellet.

17.   Og da mine brødre forsto at jeg var i ferd med å bygge et skip, begynte de å knurre mot meg og sa: Vår bror er en dåre, for han tror han kan bygge et skip, ja, han tror også at han kan krysse disse store vann.

18.   Og slik beklaget mine brødre seg over meg og ville ikke arbeide, for de trodde ikke at jeg kunne bygge et skip, heller ikke ville de tro at jeg ble undervist av Herren.

19.   Og nå skjedde det at jeg, Nephi, ble overmåte bedrøvet på grunn av deres hårde hjerter, og da de så at jeg begynte å bli bedrøvet, ble de så glade i sine hjerter at de lo av meg og sa: Vi visste at du ikke kunne bygge et skip, for vi visste at du manglet dømmekraft, derfor kan du ikke utføre et så stort arbeide.

20.   Og du er akkurat som vår far som er villedet av sitt hjertes tåpelige innbilninger, ja, han har ført oss ut av Jerusalems land, og vi har vandret omkring i villmarken i alle disse år, og våre kvinner har arbeidet hårdt mens de var med barn, og de har født barn i villmarken og har gjennomgått alt unntatt døden, og det ville ha vært bedre for dem å dø før de kom ut av Jerusalem, enn å gjennomgå alle disse lidelser.

21.   Se, i alle disse år har vi lidd i villmarken mens vi kunne ha gledet oss over våre eiendeler og vårt arveland, ja, vi kunne ha vart lykkelige.

22.   Og vi vet at det folk som var i Jerusalems land, var et rettferdig folk, for de holdt Herrens lover og bud og alle hans befalinger ifølge Moseloven. Derfor vet vi at de er et rettferdig folk, og vår far har dømt dem og har ledet oss bort fordi vi lyttet til hans ord, og vår bror er lik ham. I slike ordelag knurret mine brødre og anklaget oss.

23.   Og det skjedde at jeg, Nephi, talte til dem og sa: Tror dere at våre fedre, som var Israels barn, ville ha blitt ført ut av egypternes hender hvis de ikke hadde lyttet til Herrens ord?

24.   Ja, tror dere de ville ha blitt ført ut av trelldom hvis Herren ikke hadde befalt Moses at han skulle føre dem ut av trelldom?

25.   Nå vet dere at Israels barn var i trelldom, og dere vet at de var pålagt oppgaver som var tunge å bare. Derfor vet dere at det sikkert måtte være godt for dem å bli ført ut av trelldom.

26.   Nå vet dere at Moses ble befalt av Herren å gjøre denne store gjerning, og dere vet at ved hans ord ble vannet i Rødehavet delt til begge sider, og de gikk igjennom på tørr grunn.

27.   Men dere vet at egypterne, som var Faraos har, druknet i Rødehavet.

28.   Dere vet også at de fikk manna å leve av i villmarken.

29.   Ja, og dere vet også at Moses ved sitt ord, ifølge Guds kraft som var i ham, slo på klippen og det kom vann ut så Israels barn kunne slukke sin tørst.

30.   Og selv om de ble ledet ved at I Herren deres Gud og Forløser gikk foran dem og ledet dem om dagen, ga dem lys om natten og gjorde alt for dem som var gavnlig for mennesket, forherdet de sine hjerter og forblindet sine tanker og spottet Moses og den sanne og levende Gud.

31.   Og det skjedde at han drepte dem ifølge sitt ord, og han ledet dem ifølge sitt ord og gjorde alle ting for dem ifølge sitt ord, og ikke noe ble gjort uten at det skjedde ved hans ord.

32.   Og etter at de hadde krysset elven Jordan, gjorde han dem så sterke at de drev landets barn ut, ja, så de ble adspredt og drept.

33.   Og tror dere at dette lands barn som var i det lovede land og som ble drevet ut av våre fedre, tror dere at de var rettferdige? Se, jeg sier dere: Nei.

34.   Tror dere at våre fedre ville ha blitt foretrukket fremfor dem hvis de hadde vart rettferdige? Jeg sier dere: Nei.

35.   Se, alle er like for Herren, og den som er rettferdig, blir begunstiget av Gud. Men se, dette folk hadde forkastet alle Guds ord, de var modne i synd, og fylden av Guds vrede var over dem. Og Herren forbannet landet for dem og velsignet det for våre fedre, ja, han forbannet det for dem så de ble ødelagt, og velsignet det for våre fedre så de fikk makt over det.

36.   Se, Herren har skapt jorden for at den skulle befolkes, og han har skapt sine barn for at de skulle ta den i besittelse.

37.   Og han oppreiser en rettferdig nasjon og utrydder de ugudelige nasjoner.

38.   De rettferdige leder han inn i gode land, men de ugudelige utrydder han og forbanner landet for dem for deres skyld.

39.   Han hersker høyt i himlene, for den er hans trone, og denne jord er hans føtskammel.

40.   Og han elsker dem som vil ha ham som sin Gud. Se, han elsket våre fedre, og han sluttet en pakt med dem, ja, med Abraham, Isak og Jakob. Og han husket de pakter som han hadde inngått, derfor førte han dem ut av landet Egypt.

41.   Og i villmarken tuktet han dem med sitt ris, for de forherdet sine hjerter slik dere også har gjort, og Herren tuktet dem på grunn av deres misgjerninger. Han sendte brennende, flyvende slanger blant dem, og da de var bitt, beredte han en vei så de kunne bli helbredet, og det eneste de behøvde å gjøre, var il se men fordi middelet var så enkelt, eller så lett, var det mange som omkom.

42.   Og fra tid til annen forherdet de sine hjerter ug spottet Moses, ja, også Gud, men likevel vet dere at de ved hans makeløse kraft ble ført ut, og inn i det lovede land.

43.   Og nå, etter alle disse ting er tiden kommet da de er blitt ugudelige, ja, nesten fullstendig modne, og jeg vet ikke annet enn at de på denne dag er nar ved å bli drept, for jeg vet at den dag visselig må komme da de må drepes, bortsett fra noen få som skal bli ført i fangenskap.

44.   Derfor befalte Herren min far at han skulle dra ut i villmarken, og jødene forsøkte å ta hans liv, og dere har også forsøkt å ta hans liv, derfor er dere mordere i deres hjerter, og dere er lik dem.

45.   Dere er snare til å gjøre misgjerninger, men sene til å huske Herren deres Gud. Dere har sett en engel, og han talte til dere, ja, dere har hørt hans røst fra tid til annen, og han har talt til dere med en mild, lav røst, men dere var følelsesløse så dere ikke kunne føle hans ord. Derfor har han talt til dere som med en tordenrøst som fikk jorden til å ryste som om den skulle revne.

46.   Og dere vet også at han ved kraften i sitt allmektige ord kan få jorden til å forgå, ja, og dere vet at han ved sitt ord kan få de ujevne steder til å bli jevne, og jevne steder til å brytes opp, hvordan kan dere da være så hårdhjertet?

47.   Se, jeg har store sjelekvaler for deres skyld, og mitt hjerte pines. Jeg er redd for at dere vil bli vist bort for evig. Se, jeg er så full av Guds ånd at mitt legeme er uten styrke.

48.   Og nå skjedde det at da jeg hadde sagt dette, ble de sinte på meg og ville kaste meg i havets dyp. Men da de kom for å legge hånd på meg, talte jeg til dem og sa: I Den Allmektige Guds navn befaler jeg dere ikke å røre meg, for jeg er så fylt med Guds kraft at mitt legeme kan fortares, og den som legger hånd på meg, skal visne som et tørt siv og være som intet for Guds kraft, for Gud skal slå ham.

49.   Og det skjedde at jeg, Nephi, sa til dem at de ikke mer skulle knurre mot sin far, heller ikke skulle de nekte å arbeide sammen med meg, for Gud hadde befalt meg å bygge et skip.

50.   Og jeg sa til dem: Hvis Gud hadde befalt meg å gjøre alle ting, kunne jeg gjøre det. Om han befalte meg å si til dette vann: Bli til jord, da skulle det bli til jord, og hvis jeg sa det, da ville det skje.

51.   Og hvis Herren har så stor makt og har utført så mange mirakler blant menneskenes barn, hvorfor skulle han så ikke kunne undervise meg så jeg kan bygge et skip?

52.   Og det skjedde at jeg, Nephi, sa mange ting til mine brødre så de ble gjort til skamme og ikke kunne motsi meg. I mange dager våget de heller ikke å legge hånd på meg eller røre meg med en finger. De våget ikke å gjøre dette av frykt for å visne, så kraftig var Guds ånd, og slik hadde den virket på dem.

53.   Og det skjedde at Herren sa til meg: Rekk din hånd ut igjen mot dine brødre, og de skal ikke visne for deg, men jeg vil ryste dem, sier Herren, og det vil jeg gjøre så de kan vite at jeg er Herren deres Gud.

54.   Og det skjedde at jeg rakte ut min hånd mot mine brødre, og de visnet ikke for meg, men Herren rystet dem ifølge de ord som han hadde talt.

55.   Da sa de: Nå vet vi med sikkerhet at Herren er med deg, for vi vet at det er Herrens kraft som har rystet oss. Og de falt ned for meg og var nar ved å tilbe meg, men jeg ville ikke la dem gjøre det, og sa: Jeg er deres bror, ja, til og med deres yngre bror. Tilbe derfor Herren deres Gud, og hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.


 
Kapittel 16
1. NEPHIS BOK, kapittel 17
Kapittel 18

| Tilbake |



Programvare og design © ABC-nett / F. H. Røed 2001-2004. Scanning / OCR: T. Norman.
Mormons Bok, norsk 2002-oversettelse, © Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige