AVANSERT SØK
Kapittel 6
MOSIAHS BOK, kapittel 7
Kapittel 8

|   Innledning | Mormonsbok.com | Jesu-Kristi-Kirke.no | SisteDagersHellige.no | Kristus.no |

Ammon finner LehiNephis land hvor Limhi er konge - Limhis folk er i trelldom under lamanittene - Limhi gjenforteller deres historie - En profet (Abinadi) hadde vitnet om at Kristus er alle tings Gud og fader - De som sår urenhet, høsler hvirvelvinden, og de som setter sin lit til Herren, vil bli befridd. Ca a. 121 f. Kr. (33 vers)


1.   Og nå skjedde det at etter at kong Mosiah hadde hatt sammenhengende fred i et tidsrom av tre år, ville han gjerne vite noe om dem som dro opp for å bo i LehiNephis land, eller i byen LehiNephi, for hans folk hadde ikke hørt noe fra dem siden de forlot Zarahemlas land, derfor trettet de ham med alt sitt mas.

2.   Og det skjedde at kong Mosiah lot seksten av deres sterke menn dra opp til LehiNephis land for å undersøke hvordan det var gått med deres brødre.

3.   Og det skjedde at de dro avgårde neste dag og hadde med seg en ved navn Ammon, som var en sterk og mektig mann og en etterkommer av Zarahemla, og han var også deres leder.

4.   Og nå visste de ikke hvilken vei de skulle reise i villmarken for å komme opp til LehiNephis land, derfor vandret de omkring i villmarken i mange dager, ja, i førti dager var de på vandring.

5.   Og da de hadde vandret i førti dager, kom de til en høyde som ligger nord for Shiloms land, og der slo de opp sine telt.

6.   Og Ammon tok med seg tre av sine brødre, og deres navn var Amaleki, Helem og Hem, og de dro ned til Nephis land.

7.   Og se, de møtte kongen over det folk som var i Nephis land og i Shiloms land, og de ble omringet av kongens livvakt og ble tatt og ble bundet og ble kastet i fengsel.

8.   Og det skjedde at da de hadde sittet i fengsel i to dager, ble de ført frem for kongen igjen, og deres bånd ble løst, og de sto foran kongen og fikk tillatelse til, eller rettere sagt, de ble befalt å svare på de spørsmål som han skulle stille dem.

9.   Og han sa til dem: Se, jeg er Limhi, sønn av Noah som var sønn av Zeniff som kom opp fra Zarahemlas land for å arve dette land som var deres fedres land han som ble gjort til konge ved folkets stemme.

10.   Og nå vil jeg gjerne vite hvorfor dere var så dristige at dere kom like til byens murer når jeg hadde min livvakt med meg utenfor porten?

11.   Og nå, av denne grunn har jeg latt dere bli spart så jeg kunne få anledning til å spørre dere ut, ellers ville jeg ha bedt min livvakt om å drepe dere. Dere har tillatelse til å tale.

12.   Og nå, da Ammon forsto at han hadde tillatelse til å tale, gikk han frem og bøyde seg for kongen, og da han reiste seg igjen, sa han: O konge, jeg er i dag min Gud meget takknemlig for at jeg fremdeles er i live og har tillatelse til å tale, og jeg vil gjøre mitt beste for å tale frimodig.

13.   For jeg er sikker på at hvis du hadde kjent meg, ville du ikke ha tillatt at jeg bærer disse lenker. For jeg er Ammon, en etterkommer av Zarahemla, og er kommet opp fra Zarahemlas land for å undersøke hvordan det er gått med våre brødre som Zeniff førte opp og ut av det landet.

14.   Og nå skjedde det at etter at Limhi hadde hørt Ammons ord, ble han overmåte glad og sa: Nå vet jeg med sikkerhet at mine brødre som var i Zarahemlas land, fremdeles er i live. Og nå vil jeg fryde meg, og i morgen vil jeg la mitt folk fryde seg også.

15.   For se, vi er i trelldom under lamanittene og er pålagt en skatt som er tung å bære. Og se, våre brødre vil nå fri oss ut av vår trelldom ut av lamanittenes hender og vi vil være deres slaver, for det er bedre for oss å være nephittenes slaver enn å betale skatt til lamanittenes konge.

16.   Og nå befalte kong Limhi sin livvakt at de ikke lenger skulle la Ammon og hans brødre være bundet, men la dem dra til høyden nord for Shilom og ta sine brødre med seg inn i byen, så de kunne spise og drikke og hvile seg etter en slitsom reise, for de hadde lidd mye og hadde lidd sult, tørst og utmattelse.

17.   Nå skjedde det at kong Limhi neste dag sendte en kunngjøring ut til hele sitt folk om at de skulle komme sammen ved templet for å høre de ord som han skulle tale til dem.

18.   Og det skjedde at da de hadde kommet sammen, talte han til dem på denne måten og sa: Mitt folk, løft deres hoder og bli trøstet, for se, tiden er for hånden eller er ikke langt borte da vi ikke mer skal være underlagt våre fiender, for selv om vi har kjempet mange ganger til ingen nytte, stoler jeg likevel på at en avgjørende kamp gjenstår.

19.   Løft derfor deres hoder, gled dere, og sett deres lit til Gud, til den Gud som var Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og også den Gud som førte Israels barn ut av landet Egypt og lot dem gå gjennom Rødehavet på tørr grunn og ga dem manna å spise så de ikke skulle omkomme i villmarken, og han gjorde også mange flere ting for dem.

20.   Og videre, den samme Gud har ført våre fedre ut av Jerusalems land og har støttet og bevart sitt folk helt til nå. Og se, det er på grunn av våre misgjerninger og avskyeligheter at han har ført oss i trelldom.

21.   Og i dag er dere alle vitner til at Zeniff, som ble gjort til konge over dette folk, var altfor ivrig etter å arve sine fedres land og ble derfor bedratt av kong Lamans kløkt og list. Laman inngikk en overenskomst med kong Zeniff og overlot en del av landet - byen LehiNephi og byen Shilom og området omkring - i hans hender.

22.   Og alt dette gjorde han utelukkende for å underlegge seg dette folk eller føre det i trelldom. Og se, nå betaler vi skatt til lamanittenes konge, og den beløper seg til halvparten av vår mais og vårt bygg, ja, av alle våre kornslag, og også til halvparten av den tilvekst vi har av storfe og småfe. Ja, til og med halvparten av alt vi eier og har, forlanger lamanittenes konge av oss, eller vårt liv.

23.   Og nå, er ikke dette tungt å bære, og er ikke denne vår plage stor? Se, hvor god grunn har vi ikke til å sørge.

24.   Ja, jeg sier dere at vi har gode grunner til å sørge, for se, hvor mange av våre brødre er ikke blitt drept, og deres blod er utgytt til ingen nytte, og alt sammen på grunn av synd.

25.   For hvis dette folk ikke hadde falt i overtredelse, ville ikke Herren ha tillatt at dette store onde skulle komme over dem. Men se, de ville ikke lytte til hans ord, men det oppsto stridigheter blant dem, ja, så store at de utgjøt hverandres blod.

26.   Og en Herrens profet har de slått ihjel, ja, en utvalgt Guds mann, som fortalte dem om deres ugudelighet og avskyeligheter og profeterte om mange ting som skal komme, ja, til og med om Kristi komme.

27.   Og fordi han sa til dem at Kristus var Gud, alle tings Fader, og sa at han skulle påta seg et menneskes skikkelse, og det skulle være i den skikkelse hvori mennesket ble skapt i begynnelsen, eller med andre ord sa han at mennesket ble skapt i Guds bilde, og at Gud skulle komme ned blant menneskenes barn og påta seg kjøtt og blod og gå omkring på jorden

28.   og nå, fordi han sa dette, tok de ham av dage og gjorde mange flere ting som nedkalte Guds vrede over dem. Hvem kan derfor undre seg over at de er i trelldom, og at de blir slått med store plager?

29.   For se, Herren har sagt: Jeg vil ikke hjelpe mitt folk på deres overtredelses dag, men jeg vil legge hindringer i veien for dem så det ikke går dem vel, og deres gjerninger skal være som en snublesten for dem.

30.   Og videre sier han: Hvis mitt folk sår urenhet, skal de høste agner av den i hvirvelvinden, og dens virkning er gift.

31.   Og videre sier han: Hvis mitt folk sår urenhet, skal de høste østenvinden, som bringer øyeblikkelig ødeleggelse.

32.   Og se, Herrens løfte er oppfylt, og dere er slått og plaget.

33.   Men hvis dere vil vende dere til Herren av hele deres hjerte og sette deres lit til ham og tjene ham med all flid, hvis dere gjør dette, vil han etter sin egen vilje og sitt eget behag fri dere ut av trelldom.


 
Kapittel 6
MOSIAHS BOK, kapittel 7
Kapittel 8

| Tilbake |



Programvare og design © ABC-nett / F. H. Røed 2001-2004. Scanning / OCR: T. Norman.
Mormons Bok, norsk 2002-oversettelse, © Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige